film · 1967–1980 · også: Hollywood-renessansen, Amerikansk nybølge
En regissørens film inne i studioene: lokasjonsopptak, lange linser, zoom, et bredt anamorfisk bilde og feilbarlige helter. En historie som slutter uten lærdom. Stilen ser levd og hard ut.
Kjerneidé
Studiofilmen brukes til en regissørs personlige, skeptiske blikk, så heltene er feilbarlige, stedene er ekte og slutten forblir åpen.
Designprinsipper
Film i ekte gater, veier og rom, med praktiske lamper i bildet, og la lyset falle av til mørke i hjørnene.
Komponer i anamorfisk 2,35:1 eller 1,85:1 og bruk en lang linse på 85mm til 200mm for å presse en gate sammen til et flatt, trangt plan.
Bruk en sakte zoom på 2 til 5 s inn mot eller ut fra et ansikt, og et håndholdt følge på 1 til 1,5 m/s i et sentralt øyeblikk.
Klipp på en gjennomsnittlig bildelengde på 5 til 8 s og la en dialogscene gå i ett opptak på 30 til 90 s.
Kopier med en lavnøkkel-gradering, en hevet kontrast på +20 % og en avmettet palett av jord og brunt.
Bruk kildemusikk fra en bilradio eller en jukeboks som musikk, på −18 til −20 dB under dialogen.
Avslutt på et fryst bilde, et uløst bilde eller en dyster slutt, uten moralsk oppsummering.
Antimønstre
Et studioområde med en malt himmel
En glamournøkkel med et mykt filter på stjernen
En heroisk, løst avslutning
Orkestermusikk som forteller seeren hva hen skal føle